Prosjekter
Oi!
Produsenter
Leter du etter en matprodusent eller et produkt? Her kan du finne det.
Oi! Matseminar 2026 satte norsk matproduksjon, beredskap og selvforsyning på agendaen. Gjennom fakta, myteknusing, bedriftscase og politisk debatt ble spørsmålet tydelig: Hva skal til for å produsere mer norsk mat – og få mer av den på norske fat?
Oi! Matseminar arrangeres hvert år i forbindelse med Trøndersk Matfestival og Bryggerifestivalen, og er en av de viktigste møteplassene i matbransjen. I år var rammen «Med fisk og ku skal landet bygges!», en påminnelse om at mat handler like mye om beredskap og nasjonal selvstendighet som om smak og tradisjon.
Gjennom myteknusing, konkrete eksempler og politiske debatter spurte vi: Hvor står vi nå, hvordan produserer vi mer mat – og hvem må ta ansvar hvis Norge skal bli en sterkere matnasjon?
Seminaret ble åpnet av Brit Melting, daglig leder i Oi! Mat og Drikke, før fylkesordfører Tomas Iver Hallem satte to konkrete ønsker på bordet: et matmanifest, og nasjonal status for Trøndersk Matfestival. Den røde tråden gjennom hele seminaret var likevel enklere formulert: det er ikke nok å fortsette som før.
Brit Melting, daglig leder i Oi! Mat og Drikke, åpnet årets matseminar.
Fylkesordfører Tomas Iver Hallem etterlyste både et trøndersk matmanifest og nasjonal status for Trøndersk Matfestival.
Jon Olav Sliper fra Trøndelag fylkeskommune innledet med å måle betydningen av mat i regionen med tall hentet fra trondelagitall.no.
Blå og grønn næring står for 6,3 prosent av sysselsettingen i Trøndelag, men holder man Trondheim utenfor, er andelen 11,1 prosent. 46 700 trøndere bor på en landbrukseiendom, fordelt på 5 181 jordbruksbedrifter, og i 2025 produserte fylket 73 372 tonn kjøtt, 197 400 tonn korn og 336,8 millioner liter melk. Det siste tilsvarer 1,9 liter melk per trønder per dag. Volumet holder seg oppe, men tallet på produsenter faller, og hvert enkelt bruk produserer stadig mer.
Langs kysten går utviklingen i en annen retning. Akvakulturen produserte 287 677 tonn i 2025, 15,5 prosent av den nasjonale produksjonen og 1,6 kilo per trønder per dag. Der har volumet stått nærmest stille i flere år, mens verdien har fortsatt å stige, til 17,3 milliarder kroner i slakteverdi. Det samme gjelder smolt og yngel, en produksjon som nå er verdt tre milliarder.
Svaret på Slipers spørsmål er dermed ganske tydelig: maten er en av de største næringene Trøndelag har.
Jon Olav Sliper viste med tall hvor stor betydning matnæringen har for Trøndelag.
Hva er fakta, hva er følelser, og hva er mer komplisert enn vi liker å tro? Fem påstander ble satt på prøve.
Ja, svarte Eivind Haalien, kategorisjef for lokalmat i NorgesGruppen. 89 prosent sier det er viktig at landbruksproduktene de spiser er norske, og Nyt Norge-merket betyr mye i valgøyeblikket.
Men norskandelen avhenger av tilgangen på norsk råvare gjennom hele året. Totalt lå den på 66,3 prosent i 2025, med nær 100 prosent på egg, sau/lam og hvitt kjøtt, og betydelig lavere på korn og frukt. Haalien oppsummerte forholdet mellom leddene i kjeden slik at bonden og kjøpmannen er avhengige av hverandre.
Eivind Haalien viste at norsk opprinnelse fortsatt betyr mye når vi velger mat.
Njæ, mente Borgny Grande i Felleskjøpet Agri. Norge ville ikke stoppet, men vi måtte ha endret matvanene våre. Gjødsel er avgjørende for produksjonsnivået, og prisen betyr like mye som tilgangen. Fôr er mer komplisert, i hvert fall hvis vi skal spise som vi gjør i dag. Sjømatnæringen er også særlig avhengig av import.
Konklusjonen hennes var at det vil være smart å øke selvforsyningsgraden.
Borgny Grande nyanserte bildet av hvor avhengig norsk matproduksjon er av importert fôr og gjødsel.
Nei, slo Anne Marie Sjøholt i Norges sjømatråd fast. Vi er en av verdens største sjømatnasjoner, men spiser stadig mindre fisk selv. Konsumet har falt fra 21,5 kilo per innbygger i 2015 til 17,9 kilo i 2025.
Forklaringen ligger ikke i hva folk mener om fisk. Den oppfattes som sunn, trygg og bærekraftig, sju av ti sier de vil spise mer, og hvit fisk topper listen over hva nordmenn ønsker mer av. Barrierene dukker først opp i hverdagen, i de få sekundene middagen bestemmes. Da veier prisen tyngst, og kylling føles kjent og enkelt, mens særlig hvit fisk fortsatt har en mestringsbarriere. Sushi viser at det går an å komme rundt den. Retten ligger på tredjeplass over barn og unges favorittmiddager, bak taco og pizza, fordi formatet oppleves moderne, sosialt og enkelt.
Skal fisken vinne middagsvalget, må pris, tilgjengelighet og markedsføring spille på lag. I vår ble det gjennomført en større kampanje i samarbeid med blant annet Erling Haaland, samtidig som prisen på laks ble redusert i butikk. Dette ga resultater: salg av laks hadde en volumvekst på 24,4 prosent, sammenlignet med samme uke i 2025.
Vi vil spise mer fisk, men velger den likevel bort. Anne Marie Sjøholt forklarte hvorfor.
Lars Bjarte Myren driver Høgaunet gård på Levanger, og definisjonen hans er kort: du skal etterlate jorda i bedre stand enn da du tok over.
Spørsmålet er om det holder i mengde. Myren mener regenerativt landbruk ikke lenger er et eksperiment, og at det gir stabile avlinger over tid med mindre innkjøpte innsatsmidler. Frisk jord tåler dessuten ekstremvær bedre, noe som betyr mer for hver sesong som går.
«Jeg mener ikke at regenerativt landbruk alene er løsningen på verdens matforsyning. Men jeg mener at et landbruk som bygger opp matjorda i stedet for å tære på den, gir oss et bedre utgangspunkt for å produsere nok mat for kommende generasjoner.»
Lars Bjarte Myren fra Høgaunet gård viste hvordan regenerativt landbruk kan bygge matjord, og samtidig sikre stabile avlinger over tid.
Tja, nei og nei, svarte Anne Mette Johnsen i Stiftelsen Norsk Mat, med ferske tall fra Norske spisefakta.
Kjøttet er ikke på vei ut. Etter en lang periode der mange forsøkte å begrense forbruket, er trenden nullet ut. 62 prosent spiser kjøtt som hovedrett minst tre ganger i uka, og de yngste øker mest. Bærekraft har heller ikke forsvunnet fra matvalget, men er blitt viktig på en annen måte enn før, og blant de aller yngste har interessen for blant annet miljøvennlig emballasje falt kraftig siden 2020.
Og tradisjonsmaten? Norsk mat topper listen over hva folk faktisk spiser i løpet av en måned, foran italiensk og amerikansk, og har hatt et tydelig comeback. De over 60 år har lenge vært mest interessert i tradisjonsmat, men det er blant unge i Oslo kurven nå snur, noe Johnsen mener kan tyde på et trendskifte. Interessen for norske matspesialiteter fra ulike distrikter er fremdeles størst i Midt-Norge, med med Oslo hakk i hæl.
Anne Mette Johnsen fra Stiftelsen Norsk Mat knuste flere myter om ungdom, bærekraft og norske matvaner.
Trenger vi flere bønder, færre og større bruk, mer teknologi, eller en helt ny forståelse av hva matproduksjon skal være? Det var utgangspunktet for samtalen mellom Annette Brede, fylkesleder i Trøndelag Bondelag, og Guro Angell Gimse fra NHO.
De var ikke enige om alt. Regelverket rundt bruksstørrelse handler for noen først og fremst om konkurranse og produksjonsvolum, men i samtalen kom en annen side fram. Spredt produksjon er også smittevern. Hvis én produsent med 20 000 griser blir rammet av sykdom på gården, blir mangelen stor.
Svaret deres handlet likevel mindre om antallet bønder enn om hva gårdene vi allerede har kan produsere. Begge mente Norge bør satse på landbruk og samtidig stille krav til effektivisering, og begge trodde selvforsyningsmålet er innen rekkevidde. Forutsetningen ligger et annet sted, nemlig at forbrukerne faktisk velger norsk i butikken.
Annette Brede fra Trøndelag Bondelag og Guro Angell Gimse fra NHO diskuterte hvordan norsk landbruk kan produsere mer, og hva som skal til for å nå selvforsyningsmålet.
Tre bedrifter viste hvordan det gjøres i praksis.
Frode Arntsen, CEO i SalMar, snakket om laks i et beredskapsperspektiv. Norge er verdens største nettoeksportør av sjømat, med 181,5 milliarder kroner i eksportverdi i 2025 og 38 millioner måltider ut av landet hver eneste dag. SalMars norske produksjon alene tilsvarer 2,3 milliarder måltider. Det er middag til hele Norges befolkning i omtrent ett år, eller til innbyggerne i Trøndelag og Møre og Romsdal i fire år. Laks er ikke hele løsningen, understreket han, men den er en vesentlig del av den.
Frode Arntsen, CEO i SalMar, satte norsk lakseproduksjon inn i et større beredskapsperspektiv.
Trond Vilhelm Lund, meieribestyrer i Rørosmeieriet, snakket om det som skjer etter at råvaren er levert. «Det er ikke nok å lage god mat. Vi må gjøre den enkel å finne, enkel å kjøpe og attraktiv å velge – over tid.»
Rørosmeieriet foredler lokalt og distribuerer nasjonalt, betaler mer for melka fra Røros-bøndene og holder på vanlig sukker framfor søtningsstoff, fordi smaken ikke blir den samme. Ellers er oppskriften å lage produkter folk faktisk bruker i hverdagen, og å bygge marked og verdikjede sammen med de andre leddene, siden det må være lønnsomt hele veien fra bonde til butikk. At det virker, viser tallene. På 25 år har meieriet gått fra fire til 65 ansatte, og fra fem millioner i omsetning i 2001 til 460 millioner i 2025.
Trond Vilhelm Lund fra Rørosmeieriet viste hvordan lokal foredling, gode produkter og en sterk verdikjede kan skape vekst over tid.
Diandra Drarvik fra NorCod representerte den yngste av de tre næringene, nemlig oppdrettstorsken. Den utgjør allerede mer enn en tredel av Norges eksport av fersk torsk.
Det trondheimsbaserte selskapet driver åtte lokaliteter, produserte 7 700 tonn i 2025 og har mål om 25 000 tonn innen 2029. Bak ligger 23 år med forskning. Dagens stamfisk er niende generasjon, og veien fra rogn til tallerken tar 26 måneder. Målet er å utnytte 98 prosent av den slaktede fisken. Merkevaren SnowCod skal ta det siste steget og sikre kundene jevn kvalitet og fersk torsk hele året, ikke bare i sesong.
Diandra Drarvik fra NorCod viste hvordan oppdrettstorsk kan bidra til mer helårlig produksjon og tilgang på fersk norsk torsk.
Reidar Kaabbel, styreleder i samvirket Guldkorn i Østfold, mener den viktigste ressursen i en matregion ikke er råvarene. Det er tilliten, og evnen til å gå fra å se hverandre som konkurrenter til å se hverandre som kolleger. Når én produsent lykkes, gagner det alle de andre.
Guldkorn ble etablert i 2012, har 86 andelseiere og over 50 gjennomførte prosjekter. Østfoldfrokosten på Hafslund Hovedgård er ett av dem, de 13 Østfold-produsentene som leverte maten til artistene på Tons of Rock er et annet.
Rådene til Trøndelag var konkrete. Begynn å samarbeide før alt er perfekt, vent ikke på den ideelle organiseringen, og bygg relasjoner før prosjekter. Og tenk marked hele tiden. Ikke spør hvordan vi kan lage mer, spør hvordan vi kan selge mer. Selv har Østfold lært av trøndersk merkevarebygging, så utvekslingen går begge veier.
Reidar Kaabbel fra Guldkorn delte erfaringer fra Østfold, og pekte på tillit, samarbeid og markedstenkning som nøkkelen til å bygge en sterk matregion.
Per Theodor Tørrissen fra Nordnorsk kompetansesenter MAT løftet fram en annen side av saken. Mat er også kultur. Vi tenker gjerne på musikk, dans og kunst, men måltidet hører hjemme i samme kategori.
Senteret ble opprettet i 2021 og ligger ved Mosjøen videregående skole, der restaurant- og matfag er samlokalisert med landbruksfag. Dermed finnes hele næringskjeden på ett sted, fra den som dyrker til den som serverer. Nordland har brukt arktisk mat som løftestang, deltar i internasjonale prosjekter og er tildelt European Region of Gastronomy 2028.
Per Theodor Tørrissen fra Nordnorsk kompetansesenter MAT løftet fram maten som kultur, og viste hvordan Nordland bruker arktisk mat som regional styrke.
Ola Strand, styreleder i Innovasjon Norge, mener vi er på rett vei for å styrke Norges matmerkevare, men at den største muligheten ligger et annet sted enn der oppmerksomheten er i dag. Lokalmat er en bærebjelke i merkevaren Norge, sammen med sunnhet, renhet og autentisitet, og det er ikke bare nordmenn som er villige til å betale for den. Mulighetene i utlandet er store, men de krever markedsføring, og de krever at maten faktisk inkluderes i bildet av Norge.
Forutsetningen er stabile rammevilkår. Det verste som kan skje, ifølge Strand, er store og dramatiske kutt, som gir oppsigelser og nedlagte kontorer i utlandet, og som river ned det som er bygget opp over lang tid. Gründere og entreprenører trenger mer oppmerksomhet, ikke mindre.
Ola Strand, styreleder i Innovasjon Norge, pekte på lokalmat som en viktig del av merkevaren Norge, og på mulighetene som ligger i å løfte norsk mat tydeligere internasjonalt.
Krig, uro, handelspolitikk, klima og sårbare verdikjeder har gjort mat til et sikkerhetspolitisk spørsmål. Hvor forberedt er Norge? Hvor sårbare er vi? Og hva kan vi lære av andre land, andre sektorer og vår egen historie? Dette diskuterte historiker Karl Erik Haug (NTNU), sjeføkonom Harald Magnus Andreassen (SpareBank 1 Markets) og landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen.
Haug tok utgangspunkt i historien, og spurte om vi egentlig er villige til å lære av den. Norge bygde ned beredskapstenkningen: Statens Kornforretning og direktoratet for forsvarsberedskap ble avviklet fordi vi trodde verden var blitt bedre. Pandemien viste at den ikke var det, men vi handlet likevel ikke.
Andreassen la vekt på forskjellen mellom selvforsyningsgrad og selvforsyningsevne. Det ene sier hvor mye vi produserer, det andre hvor godt vi faktisk er rigget med den produksjonen vi har. Norge er verdens største mateksportør per innbygger, men mye av det som skal til for å drive dagens landbruk, fra maskiner til reservedeler, kommer utenfra. Krigen i Ukraina viste at vi håndterer det meste bra. Det er den store krigen vi ikke er rigget for, og svaret hans var lager, jord nær der folk bor og tettere europeisk samarbeid.
Sandtrøen pekte på Finland, som aldri sluttet å tro på krigen. Risikoen for at det skjer noe som ikke har skjedd på 200 år, er reell, og da må matlagrene være store nok. Som NATO-land har Norge dessuten et ansvar for å bygge opp produksjon i nord.
Haug forklarte avslutningsvis at vi alt for lenge har trodd at krigen ikke kan komme hit, rett og slett fordi vi har hatt det for godt.
Karl Erik Haug, Harald Magnus Andreassen og Nils Kristen Sandtrøen diskuterte hvor godt Norge egentlig er rustet for kriser, og hvorfor matberedskap igjen har blitt et sikkerhetspolitisk spørsmål.
I den politiske debatten møttes Trond Giske (Ap), Ingvill Dalseg (H), Lill Harriett Sandaune (FrP) og Maren Grøthe (Sp). Ingen av dem var uenige i at Norge bør produsere mer mat selv; uenigheten handlet om hvordan.
Sandaune viste til at mange handler kjøtt i Sverige, og ville kutte matmomsen og senke avgiftene her hjemme. Innvendingen hennes var at politikken har vært den samme altfor lenge, og at bonden trenger mer frihet og mindre avhengighet av staten.
Grøthe var uenig i at billigere import er svaret, og fremhevet at norsk landbruk er innovativt, har god dyrevelferd og lavt antibiotikaforbruk. Hun ville ha bedre velferdsordninger for bønder, tydeligere norsk merking og et tettere samspill med sjømatnæringen. Dalseg ville også få opp produksjonen, men mente Norge tjener på handel, og at import ikke er noe å skamme seg over.
Giske dro linjen til beredskap. Skal vi klare oss i en krise, er det omstillingsevnen som avgjør, og den forutsetter at kunnskapen om matproduksjon finnes i landet, at lagrene er der, og at vi kan bygge opp igjen det som faller bort. Samtidig var han åpen for matavtaler med EU og andre land, fordi selvstendighet ikke betyr å stå alene.
På spørsmål om Trøndersk Matfestival bør få nasjonal status, var svaret et samstemt ja fra panelet.
Trond Giske, Ingvill Dalseg, Lill Harriett Sandaune og Maren Grøthe var enige om målet om mer norsk matproduksjon, men var mindre enige om veien dit.
Til slutt fikk Nils Kristen Sandtrøen, Bjørn Gimming (Norges Bondelag), Robert Eriksson (Sjømatbedriftene) og Geir Pollestad (Sp) et hypotetisk spørsmål. Hva ville de gjort som statsminister for å få mer lokalmat på norske fat?
Svarene spente fra departementsstruktur til telefonsamtaler. Eriksson ville legge ned landbruks- og fiskeridepartementet og opprette et matdepartement, innføre «fair play i kjøledisken», stille krav om sjømat i offentlige innkjøpsordninger og bygge opp matreserver. Pollestad ville ha et matmanifest og nasjonal status på matfestivalen, mer norsk mat til soldatene og en merkeordning for norsk mat på restaurant, og han ville ringt dagligvaresjefene for å si at de gjør for lite for å selge norsk mat.
Gimming begynte i den andre enden. Det blir ikke mer mat hvis ingen etterspør den, så han pekte på dagligvare, offentlige innkjøp og bedre merkeordninger for norsk mat fra både jord og sjø, med lokalmat som inngangsport. Sandtrøen ville støtte lokal produksjon av grønnsaker og bær, og at restauranter oppgir hvor maten kommer fra.
Fellesnevneren var etterspørselen, enten den kommer fra forbrukeren i butikken eller fra det offentlige som innkjøper.
Nils Kristen Sandtrøen, Bjørn Gimming, Robert Eriksson og Geir Pollestad svarte på hva de ville gjort som statsminister for å få mer lokalmat på norske fat.
Dagen ble avsluttet med utdeling av Spesialitet-merket ved statsråd Nils Kristen Sandtrøen og Anne Mette Johnsen fra Stiftelsen Norsk Mat. I dag bærer 560 produkter merket, som tildeles av en uavhengig fagjury og er synlig for forbrukerne i butikkhylla.
To trønderske produkter ble løftet fram: en ost fra Hindrum Gårdsysteri på Fosen og ølet Furia fra Frøya Bryggeri.
Vinnerne fra Hindrum Gårdsysteri og Frøya Bryggeri mottok Spesialitet-merket sammen med Brit Melting, Nils Kristen Sandtrøen og Anne Mette Johnsen.